I Peles rike

Det ryker fra krateret i bakgrunnen. Men det er bare et av mange krater nede i det store krateret som omgir Per og Tova på alle kanter.

Verdens mest aktive vulkan heter Kilauea. Den er hjemstedet til guden Pele, vulkanenes gud. Det er en ganske lunefull gud, naturlig nok. En som finner det for godt å spy ut svovel og glødende stein helt uten varsel, må jo være skikkelig hissig.

Man spøker ikke med Pele på Hawaii. Det gjelder å holde seg inne med denne hemmelighetsfulle guden. Historiene er mange om turister som har tatt med seg lavastein fra Kilauea som souvernier. Det misliker Pele sterkt. Derfor sender hun (for denne hissigproppen er en kvinne) all slags ulykke over synderen. Pele vil ikke at noen skal rappe stein fra huset hennes. Dersom steinene bringes tilbake til Kilauea, blir alt bra igjen. Mange vil sverge på at dette stemmer.

Fjellet er virkelig levende i Peles bolig i Kilauea.

Vi tok ikke stein fra Kilauea (iallefall ikke noe å snakke om), selv om vi sikret oss noen steinprøver fra verdens høyeste fjell, hvor Pele bodde tidligere (Tova ville imidlertid ikke ha med seg noen...).

På Kilauea er det alltid utbrudd. Riktignok sover hovedrøret for tida, men det er fordi trykket går ut i en sidegrein, Puu Oo. Der kan en se rød lava renne mot havet. Om dagen er det vanskelig å se at det gløder, men ved kvelds- og nattetid lyser det opp.

Når biologien overtar dukker slike skjønnheter opp.

Vi brukte dagen i hovedkrateret. Der er det noen år siden siste utbrudd (1959-1960). Likevel røyk det og varmet det godt. Varmen kom godt med, for det var en skikkelig gråværsdag vi hadde valgt oss. Dessuten er det ofte kaldt i slike høyder, godt over 1000 meter over havet.

Å vandre over den størknede lavasjøen var en rar opplevelse. Sjelden føler en så sterkt at denne planeten er en levende organisme. Nå var biologien i ferd med å overta scenen. Små busker klorer seg fast midt i lavasteinen og vitner om at tiden er inne til å kle fjellet.

Etter fotturen i krateret kjørte vi rundt det store hovedkrateret. I forrige århundre var det også stor turistaktivitet her. Da kom folk hit for å se lavasjøen. Nå er lavasjøen borte, men turistene kommer i større mengder enn den lille Vulkanhytte ved Visitors center ville være i stand til å huse. Det var hotellet turistene tok inn på i forrige århundre.

Det kan da umulig være trygt å oppholde seg her. Ola og Tova tok sjansen.

Utpå kvelden startet vi turen til havet, for å se lavaen renne fra Puu Oo. De siste rester av dagslys brukte vi til å se på helleristninger, eller petroglypher, i lavaen. Gjennom regn og mørke så vi lavaen gløde på lang avstand. En mørketur med lykt endte med et vannvittig skybrudd og knall og fall før vi kjørte våte, forslått (Tova) og opprømte tilbake til fjellhytta vi leide. Der hadde vi en peis det var godt å varme seg på etterpå. At peisen var fake og bare brant propan, gjorde ingenting.