Endelig tilbake på skolebenken

Det synes uvirkelig for norsk skoleungdom å måtte trygle om å komme på skole. Etter flere uker med venting og usikkerhet omkring Lars sin skolegang, begynte også han å lengte tilbake til skolen. Men byråkratiet skal først ha sitt.

Dokumenthaugen og frustrasjonene økte etterhvert som tida gikk uten at noen løsning åpnet seg. Da alt endelig gikk i orden var interessen for dokumentene borte. De havnet i skuffen og Lars havnet på skolebenken.

Når en tar med seg familien, inkludert barn og ungdom i skolepliktig alder, bør visse forberedelser gjøres. Vi visste også det, men trodde vi hadde masser av tid etter ankomst Vigo. Skolen begynte jo ikke før i september. Men så enkelt var det ikke. Riktignok gikk det greit for Ola sitt vedkommende, men i Lars sitt tilfelle var det annerledes. Han gikk ikke lenger i obligatorisk skole og måtte finne seg i at hans kvalifikasjoner skulle dokumenteres.

Selv om vi ikke hadde med vitnemål og karakterutskrifter for de tre siste år, kunne likevel disse skaffes. Skolekontorene hjemme hadde åpnet og kopier av vitnemål ble sendt til Vigo. Både Grønnåsen ungdomsskole og Kongsbakken vgs. stilte velvilligst opp. Men hva forteller en norsk karakterutskrift en spansk byråkrat? Riktig: Ingentind. Derfor måtte dokumentene selvsagt oversettes. Oversetting er en alvorlig sak, altfor alvorlig til å overlates amatører. Oversettingen måtte foretas av lisensiert oversetter, med stempel og diplom. For å gjøre en lang historie kort: Slik er fullt mulig. Men det koster penger og tar tid. Likevel: 9. oktober kunne endelig Lars gå inn portene til IES Álvaro Cunqueiro, tre uker etter sine medelever. Nå, snart to uker etter, er han godt fornøyd med situasjonen. Han har prøvd hvordan det er å ikke ha en skole å gå til.