Soloppgang over skyene minner litt om flyturen til San Fransisco.

En liten smak av frost i et månelandskap

Hvem er det som frivillig setter vekkeklokka på halv fire i sin egen ferietid, når en ligger på et deilig hotell og kan sove så lenge en vil på ordentlige springfjærmadrasser? Hvordan kunne vi finne på det?

Et av de klassiske målene for turister på Maui, er vulkanen Haleakala. Denne utgjør det meste av øya. Egentlig ser den ikke så imponerende på avstand for fjellsidene er så slakke at ingen ville tippe at toppen lå over 3000 meter over havet. Men der oppe har de et skilt for oss som har litt problemer med å måle alt i fot: 3055 meter over havet står det der.

Anders og Lars utforsker et fremmed landskap. Her trente månefarerne før de la kursen mot den virkelige månen.

Soloppgangen sett fra Haleakala er berømt. Ingen helhjertet Maui-turisk kan forlate øya uten å ha opplevd den. Derfor dro vi tidlig fra hotellet. Etter et par timers kjøring var vi oppe. Klokka var blitt seks om morgenen og det var beksvart. Men for en stjernehimmel. Vi ante ikke at stjernene lyste så sterkt! En satelitt som suste over himmelen så vi også. Faktisk var dette en større opplevelse enn soloppgangen klokka fem over sju. Men med sola kom noen kjærkomne varme stråler. For vi frøys på toppen. Den var kanskje 8-10 kuldegrader og frost i bakken.

Silversword ser ut som en plante fra en annen planet. Den har tilpasset seg dette underlige lavalandskapet, med frost og sterk sol.

Litt nedenfor toppen var det en liten hytte med modell over området, postkort og bøker. Der varmet vi oss litt etter soloppgangen. Alt klokka åtte var det blitt mye varmere og vi startet vår planlagte tur ned i krateret.

Til å begynne med knaste det under føttene våre i flere centimeter lange iskrystaller. Etterhvert som sola kom måtte vi kaste jakka. Men regnskyer og tåke kom farende inn og kjølte oss ned til stadighet. Stien slynget seg nedover i et underlig gruseområde. Lavagrusen var finkornet og lå som et buktende teppe så langt øyet rakk. Etterhvert som sola steg og tåke kom og gikk, forandret fargene i grusen seg. Det er mange farger bare i den svart/brun/røde delen av fargespekteret.

Turen opp etter å ha gått nesten 1000 meter ned i krateret, var tung. Vi var flere som sleit da. Men alle syntes turen var verdt slitet. Etterpå feiret vi dagen med en bedre lunsj på en restaurant i fjellsiden, - med den utsikten!