Gammelrock og allsang

Siden vi ikke fikk lov til å fotografere, har vi stjålet et bilde fra Rod Stewart sin egen hjemmeside. Bildet er visstnok fra 90-tallet (men det har jo vart lenge nå).

Det er en CD-plate som særlig får gjennomgå når Siri er alene hjemme eller likevel får sjansen til å sette på sin musikk: Best of Rod Stewart. Den ene svisken avløser det andre. Så når den slitne rockemusikeren besøkte Honolulu fikk hun endelig sjansen til en live-opplevelse med Rod!

Det var ganske lenge siden siste rockekonsert Siri og Arne hadde vært på, og dette var den første de var sammen på.

Hva venter man seg egentlig av en falert rockestjerne midt i femtiåra som tilbringer tida med å reise verden rundt og synge sanger som var populære for 20 år siden? Vel, vi får vel si han overrasket positivt. De rolige baladene (de skikkelige sviskene) var delvis utelatt og delvis spritet betydelig opp. Det var kanskje nødvendig i en svær konserthall som Blaisdell senteret er.

På billettene er det uttrykkelig beskjed om "no cameras/video/recorders".

Men mannen var sprek! Han holdt det gående i et par stive timer med splitthopp a la Jan Teigen og intens mikrofonstativkasting, bare avløst av fotballutspark fra scenen. Mannen er jo en habil fotballspiller! Han dundret ut et femtitalls baller til heldige tilskuere. Vi var nær ved å bli en fotball rikere, men noen var raskere enn oss.

De andre i salen var godt oppi årene, - som oss. Men de kunne alle sangene utenatt og skreik og dansa som om det hadde vært for 25 år siden. Rod lot dem like gjerne synge alene et par sanger, mens han kastet mikrofonstativ og sparket baller. Så fløy han ut og inn og skiftet klær ustanselig. Fem skjorter måtte til og et par, tre skopar. Buksa beholdt han på denne gang selv om det fantes blondiner her også. Artig type.