Det er mye å passe på når båten er på vannet. I smult farevann som her, har vi full kontroll.

Seiling er ikke lett!

Siri har en gang vært på en seilbåt i Hellas. Bare bølgeskvulp og idyll. Arne har prøvd forskjellige båter, men aldri en seilbåt. Nå bød sjansen seg til å gå på seilkurs. Men den lille seilbåten var vanskeligere å håndtere enn vi trodde.

På et seilkurs må du regne med å bli minst like våt som på kajakk-kurset i Sandnessundet. Disse seilbåtene triller jo rundt for et godt ord. Iallefall når det blåser. Og det er jo liksom det det skal når en skal seile.

I alt er det fem kursdager. En av kursdagene blåste det godt. I tillegg regnet det. Vi kullseilte fire-fem ganger. Vi har lært hvordan båten snus tilbake og entres. Men noe må ha gått oss hus forbi. Iallefall strakk ikke lærdommen til da båten plutselig la i vei på egen hånd etter at Arne hadde kommet ombord og akkurat skulle hjelpe Siri opp fra vannet. I forfjamselsen slo han til Siri med rorpinnen. Da lurte Siri på om hun ville ombord likevel. Dessuten var det ikke så lett å komme ombord, der hun ble slept etter seilbåten mens vannet sto hvitt rundt redningsvesten hennes. Heldigvis stoppet den ville ferden før vi traff ei løkt i skipsleia.

Rigging opp og ned har vi lært.

Siri kom seg ombord, men var ganske sliten. I dagene som kom undret mange seg over blåveisen hennes. "Den har jeg fått av min mann", kunne hun fortelle, - mange forståelsesfulle blikk. Arne får litt bank han også. På den samme turen fikk han bommen i hodet. Det er jo obligatorisk. Heldigvis ble brillene bare mindre skadet.

Men det går bedre etterhvert. Sist kullseilte vi bare en gang. Og det uten å bli våte i håret! Det har stresset oss litt at vi holder til i den mest forurensede bukta i Hawaii. Men det bidrar til skjerping. For vi vil jo ikke bade der!