Jostedalsmannen

Theodor Kittelsen - "Mor der kommer en kjerring"

Ola har skrevet en action novelle for de som ønsker mer spenning i Palmeposten!.

Det var en gang en mann som het Tor. Han var en rik bonde som bodde nede i Bergen. Da pesten (svartedauen) kom hadde han lyst til å rømme opp til Jostedalen. Han tok med seg en slump penger og litt redskap. Så dro han. Han bygde seg ei fin, lita hytte der oppe. Han hadde alt det han trengte: ved, mat og vann. En dag da han var ute på tunet og hentet ved, så han ei gammel kjerring kom gående på stien. Ho bar på ei rive og ei sopelime. Da ble han skremt, for han hadde hørt at pesta gikk rundt med rive og sopelime. Hvis ho raka med riva så døde alle, og med sopelima ble noen spart. Så han løp bortover tunet og inn i hytta og la ut all den maten han hadde. Han håpa på at han ble spart. Han gjorde dette fordi han trodde hu ville ta maten i stedet for han. Men det så ut til at han tok feil, for neste dag lå han døende. Han let livet for pesta stakk ham i hodet med det gyldne sverdet hans. Pesta fortsatte å herje, mange døde, noen ble spart.

Men en gang et par år senere kom det en mann. Han ville ikke dra opp til Jostedalen, men han ville kjempe pesta for hånd. Han hadde brukt alle pengene sine på å kjøpe rustning og sverd. Han gikk til de stedene pesta nettopp hadde vært og til slutt møtte han på henne. Han fikk slått ut sopelima og riva, men da tok hun opp et gyllent sverd. Han ble sint for han syntes det var for galt at noe så stygt skulle ha et så fint sverd. Han løp mot ho på hesten, men pesta slo hesten så hardt i beina med sverdet at hesten let livet og han Olav (for det var det han het) flaug av. Men han kom seg fort opp igjen og sto klar med sverdet. Plutselig flaug pesta som en ørn rett mot han Olav. Han fikk et hardt slag rett i magen og flaug ti meter bakover. Han spytta blod og lå der, men han kom seg opp igjen. Og nå var det han som løp – mot pesta. Han tok ei hard høyresving mot ho, med sverdet. Men ho parerte og tok en på venstresida, men ha Olav greide å blokkere. Men det var så mye kraft i slaget at han falt. Nå slo pesta vilt mot han, men han rulla ifra alle slaga. Men til slutt traff ho han i armen. Den ble presset litt ned i snøen. Han fikk ikke sår, for han hadde rustning. Men han lot som om han var død. Pesta gikk bort til raka og sopelima, men da ho snudde seg ble ho et hode kortere. For nå var han Olav kommet seg opp. Ho lå død ved siden av hodet sitt. Det var blod over alt i snøen.

Han Olav tok masse gull og rikdom fra de som var blitt drept av pesta. Men han beholdt brorens sverd som hadde drept han, Tor, Jostedalsmannen.